Han setter kofferten på gulvet. Den står der som en påminnelse om at han fortsatt har klær. Identitet. Valg.
Han tenker å ta av jakken.
Han rekker det ikke.
Den andre mannen kommer inn i rommet som om han allerede har vært der i timevis.
Han er høyere enn forventet.
Roligere. Kaldere.
Kledd i sort, sokkeløst, som om han ikke bare bor her – men er stedet.
“Ser du deg rundt for å vurdere meg?” spør han, nesten vennlig.
“Eller for å forstå hvor du har havnet?”
Stillhet.
Han prøver et smil. Den nervøse typen.
“Jeg antar at jeg ikke skal spørre om WiFi-passordet?”
Den andre mannen svarer ikke.
Han peker mot gulvet – ved siden av den grå teipen som former et rektangel.
“Stå der,” sier han.
Det er første gang han kjenner motstanden i kroppen.
Instinktet som sier: gå.
Men beina går dit hånden peker.
Han står i rammen. Skulderbreddes avstand. Blikket ned.
“Bra,” sier stemmen.
“Du responderer. Det er et godt tegn.”
Så kommer det:
“Fra nå av skal du ikke si du er her på besøk.
Du er ikke gjest.
Du er ikke partner.
Du er installert.”