Neste dag. Et nytt ark ligger på madrassen.
“Tale: Fase 1.
Du får 5 minutter med fri tale.
Vi har valgt ordene for deg.”
Han bærer lappen til oppholdsrommet.
Der venter han – og der sitter mannen.
Ingen klokke. Ingen signal.
Bare et nikk.
Han skal begynne.
Han åpner arket.
Ti ord.
- Trygg
- Valgt
- Form
- Stillhet
- Klarhet
- Skyld
- Over
- Under
- Nær
- Struktur
Ingen forklaring.
Ingen kontekst.
Han prøver:
“Jeg er trygg.
Jeg er valgt.
Jeg forstår nå at form er viktigere enn hastighet.
Stillhet er ikke fravær, det er struktur.”
Han pauser. Ser på mannen.
Ingen respons. Bare et nytt ark skyves mot ham.
“Du har tre valg:
- Fullfør tale og få utvidet sone.
- Avbryt og gå tilbake til fase 1.
- Still spørsmål og risiker ny protokoll.”
Han kjenner det koker i brystet.
“Dette er ikke tale. Dette er en monolog skrevet av en maskin.
Jeg er ikke trygg. Jeg er overvåket.
Jeg er ikke valgt. Jeg er plukket.”
Men det han sier er:
“Klarhet er over skyld.
Nærhet bygges under orden.
Jeg er klar for struktur.”
Mannen ser opp.
Smiler. Ikke hånlig – nesten fornøyd.
Han nikker.
“Du har begynt å lytte.”