Det er blitt mørkt ute.
Han har ikke spurt om klokken.
Det er som om tiden ble igjen utenfor.
Mannen snakker ikke lenger.
I stedet setter han på en høyttaler.
En liten, sort kube – anonym. Men stemmen som kommer ut er alt annet enn nøytral.
“Velkommen til prosess.
Du har nå trådt inn i nivå én: Adaptasjon.”
Stemmen er ikke digital. Ikke robotisk. Den er menneskelig, men… tom.
Som om den ble lest inn uten følelser, men med presisjon.
“Ditt navn er ikke relevant.
Din tidligere status er ikke relevant.
Din utdanning, arbeid, og prestasjon er registrert – men ikke lenger aktiv.”
Han blunker. Ser mot mannen som fortsatt står med ryggen til – hører han dette?
Han spør med blikket.
Men ingen svar. Bare høyttaleren som fortsetter:
“Du ble valgt basert på psykologisk profil, sosial posisjon og forventet knekkpunkt.
Vi tror du kan bli noe rent.
Men ikke før du er fjernet.”
Han føler kroppen ville reise seg – men gulvet holder ham igjen.
Ikke fysisk. Bare tungt. Som om rommet har bestemt seg for ham.
Stemmen blir lavere. Roligere.
“Du kom hit fordi du sa du ville tilhøre.
Men du visste ikke hva det betydde.
Nå skal du få lære:
Tilhørighet betyr å slutte å finnes alene.”
Lyset i rommet dimmes, uten at noen skrur på noe.
En ny stemme, annen dialekt. Kvinne.
Hun sier én setning:
“Din første test begynner i natt. Ingen dør vil være låst. Men vi vil vite hva du gjør.”