Klokken 19:00.
Lyset dimmes.
Han sitter i rommet sitt. Alene.
Ingen tegn til den andre mannen.
Bare skjermen. Den han ikke skrudde på. Den bare våknet.
En linje vises.
“Samtale registrert.
Analyse: Avvik i tone.
Tre tolkninger er foreslått.
Velg én.”
Han stirrer.
Tolkning 1: “Ustabil – søker tilknytning gjennom spørsmål.”
Tolkning 2: “Potensiell overgangstype – avventer instruksjon.”
Tolkning 3: “Selvstendig tenkende – risikovurdering kreves.”
Han skjønner ikke.
Er det han som velger hvordan han skal bli kategorisert?
Eller er dette… straffen?
Han blar.
Det går ikke an å velge “ingen”.
Det er ingen tilbake.
Ingen kommentar.
Bare én funksjon: Bekreft.
Han tenker:
“Hvis jeg velger 1, er jeg svak.
2 er midlertidig.
3… kan være farlig.”
Han velger 2.
Midtpunktet.
Sikkert.
Skjermen blinker.
En ny linje dukker opp.
“Registrert: Unngår konflikt.
Foretrekker passiv protokoll.
Kapasitet for overgivelse er høy.”
Pulsen stiger.
Han har ikke snakket på flere timer.
Men nå har maskinen snakket for ham –
og skapt ham på nytt.
Han lener seg bakover.
Og skjermen sier det siste:
“Takk. Du har hjulpet oss å forstå deg.”