Stockholm. Vinter. Snøen demper alt.
Han står utenfor porten – porttelefonen blinker.
Det står ikke noe navn, bare: INNGANG TILHØREREN.
I hånden: koffert. I lommen: telefon uten SIM-kort.
Bak ham: et liv fullt av valg. Foran ham: én beslutning, allerede tatt
Døren åpnes uten et ord. Ikke av ham.
Han går inn.
Det lukter stål. Tekstil. Orden..
På veggen henger det ingen bilder. Bare et skjema. Med hans navn øverst.
Under: “Våkn kl 06:00. Se ned. Spis når du får beskjed.”
Han rister litt på hodet. Dette er bare første test.
Men det var én setning i siste meldingen som fortsatt sitter fast i ham:
Du skal ikke bli min gjest. Du skal bli min installasjon