Rommet er stille. For stille. Ikke tomt, men ryddet.
Som et hotellrom etter at noen har sjekket ut og aldri kommer tilbake.
Han står fortsatt i firkanten.
Det verker i ryggen. Men han sier ingenting.
Den andre mannen går bak ham – ikke lydløst, bare rolig nok til at hvert skritt føles bestemt.
“Ryggen din vet ikke hvem den tjener ennå,” sier han.
“Du skal bli vant til å kjenne tilstedeværelse, uten å reagere.”
Et nytt objekt:
En enkel boks – grå, metallisk, med en knapp.
Han setter den på bordet.
“Dette er ikke for overvåking,” sier han.
“Dette er for verifisering.”
Kroppen hans spenner seg.
“Beklager, hva mener du med—”
“Spørsmål er avvik.
Avvik er støy.
Du sa ja da du kom inn døren.”
Stillhet igjen. Den tyngste sorten.
Han rekker hånden mot boksen – langsomt.
Instinkt. En protest. Et forsøk på å forstå systemet med fingrene.
Det kommer et lite klikk fra boksen.
Den lyser grønt.
“Du har godtatt,” sier stemmen bak ham.
“Du trykket før du forstod – og det er selve systemets hensikt. Nå skal du lære hvorfor.”
Han får gå ut av firkanten.
Men han får ikke se på mannen. Ikke enda.
Han får vann – uten å be om det.
Han får et dokument – uten å skrive under.
Det står:
- “Du er en rolle, ikke en person.”
- “Du skal lyttes til, men ikke høres.”
- “Du skal brukes, men ikke forstås.”
- “Du skal formes, og du skal takke.”