Han får et rom.
Det er ikke låst.
Det er ikke tomt.
Det er… nøytralt.
En madrass. En stumtjener. Et plagg: grå genser, grå bukse, ingen merker.
Ingen klokke. Ingen speil.
En liten lapp ligger på puta:
“Du kan velge å sove i klærne du kom i.
Eller du kan ta på det du er ment å bruke.
Vi instruerer deg ikke.
Men vi ser.”
Det er første gang han virkelig kjenner det:
Ikke frykt. Ikke panikk.
Men… forventning – som ikke er hans egen.
Som om veggene lener seg fremover, og venter på hva han gjør.
Han tar av seg skjorta. Strekker seg etter genseren.
Den lukter nøytralt. Nyvasket.
Men når han drar den over hodet, får han et glimt av noe sydd i halsen –
en tagg, sydd fast, uten trykk –
bare ett ord: “UNIT”
Han setter seg på madrassen.
Legger seg. Reiser seg. Legger seg igjen.
Er det lov å ligge?
Er det forventet at han ikke gjør det?
Er alt en test?
Lyset slukker seg selv.
Høyttaleren han ikke har sett, puster frem én setning:
“Du har valgt å være installert.
Det betyr at dine valg nå er vår data.”
Han sover ikke. Ikke ordentlig.
Men når han lukker øynene, ser han ikke mørket –
han ser en firkant. En grå genser. En knapp han trykket på for tidlig.
Han ser et liv han ikke lenger vet om han eier.