Han våkner av at lyset slår seg på – uten lyd.
Det er fortsatt ingen klokke.
Men kroppen forteller ham at det er tidlig.
Alt i rommet er som før.
Bortsett fra én ting:
Kofferten er borte.
Han reiser seg, litt for raskt.
Pulsen stiger.
Han åpner døra – ingen lyd i gangene. Ikke en fot.
Han går ut. Prøver å spørre – men hvem skal han spørre?
Han merker det først i kroppen:
En slags… skam, over å reagere.
“De har ikke gjort noe. De har bare fjernet en gjenstand.”
“Er det min feil at jeg bryr meg?”
I stua sitter mannen fra dagen før.
Han leser ikke. Han ser ikke på telefon.
Han bare sitter.
Han ser opp da han kommer inn.
Ser rett på ham.
Og sier ingenting.
Han prøver:
“Unnskyld – kofferten min er…”
Pause. Stillhet. Blikk.
“Du våknet fortsatt i et rom.”
“Du har fortsatt klær.”
“Hva annet trenger du nå?”
Han svarer ikke.
Han forstår noe, plutselig – som et trykk bak øynene:
“Det handler ikke om kofferten.”
“Det handler om at jeg trodde jeg eide noe her.”
Og nå vet han – han gjør ikke det.
Stemmen fra høyttaleren kommer igjen. Denne gangen lavere.
Som en hvisken du bare hører fordi rommet er så stille.
“Adaptasjon: fase 2 aktivert.
Underskudd på eierskap utløser behov for regulering.”
Mannen reiser seg.
Går forbi ham uten et ord.
Etterlater én ny lapp på bordet:
“I kveld: tale.”