Han sitter alene i rommet. Samme firkant på gulvet som første kveld.
Denne gangen har han satt seg der selv.
Ikke fordi noen ba ham.
Men fordi ingen sa at han ikke skulle.
Klokken (eller hva enn den er) slår noe – et elektrisk knepp i panelet.
Lyset justeres.
Mannen kommer inn.
Bak ham: et nettbrett. Ikke gitt – bare plassert foran ham på gulvet.
“Taleprotokoll 1:
Du skal si disse setningene høyt.
Du trenger ikke forstå dem – du trenger bare å følge mønster.”
Han rynker panna.
Mannen står rolig. Ser ikke på ham. Bare venter.
Han leser.
“Jeg har vært et system som forsøkte å være fritt.
Jeg skal nå lære at orden er tryggere enn valg.”
Pause. Stillhet.
Han ser opp.
“Er det her en… øvelse?”
Ingenting.
Bare blikk. Veldig rolig.
Så peker mannen på skjermen igjen.
Ny linje.
“Språk former tanke.
Tanke former tilstand.
Tilstand formes best i stillhet etter lydighet.”
Han leser det.
Han ler.
Men latteren hans høres fremmed ut – den treffer ikke veggen som før.
“Du tror jeg faktisk kommer til å…”
Han stanser.
Han har allerede sagt det første. Og det andre.
Han har allerede begynt.
Han får en kopp vann.
Ingen takk.
Han får en ny skjerm.
Denne gangen: fem tomme felt.
“Lag en ny setning,” sier mannen.
“Men bruk bare ord fra de forrige.”
Han stirrer.
Det er ingen “rett” setning – men alle svar vil være fra samme byggekasse.
Han prøver:
“Tilstand formes av trygghet.
Språk beskytter orden.”
Han sier det lavt.
Og inni ham skjer noe merkelig:
Det føles riktig.
Men ikke hans.