Han ser en annen. En som har vært der lenge.
Og han skjønner: dette stedet er ikke bygget for én
Døren står åpen.
En gul lapp er teipet til karmen:
“Fri bevegelse.
Ingen varsling ved sone 2 i dag.”
Han vet ikke hva sone 2 er.
Men han vet at det betyr: dette er en test.
Han går. Ikke fort. Ikke stille.
Bare bevisst.
Som om rommene kjenner skoene hans igjen.
Sving til venstre. Trapp ned.
Ingen sperringer. Ingen stemmer.
Det første han hører er vann.
Så pust.
Han stanser.
Et rom. Halvåpen dør.
Inni: en madrass, et lite skrivebord, en krakk – og en person.
Ikke ham. Ikke den andre mannen.
En ny. Yngre. Kanskje tjuefire. Skulderkort hår. Ikke naken. Ikke påkledd.
Han sitter og pusser sko. Ikke sine egne.
Blikket deres møtes.
Den andre personen… smiler ikke.
Ser ikke sjokkert.
Bare betrakter.
Nikker.
Som om han sier:
“Du er ny. Det går over.”
Han vil si noe.
Men kroppen… sier nei.
Ikke av frykt. Men av struktur.
Som om ordene må komme gjennom en protokoll.
“Har du… vært her lenge?”
Stillhet.
Så:
“Jeg kom frivillig. Du også?”
Han åpner munnen. Men før han rekker å svare, sier den andre:
“Det er ikke så viktig.
Snart er det ingen forskjell på kommet og blitt igjen.”
Plutselig: en lyd bak ham.
Høyttaler. Ikke synlig. Men aktiv.
“Observasjon registrert.
Utveksling tillatt.
Tolkningsfase starter kl. 19:00.”
Han snur seg.
Rommet bak ham er mørkt igjen.
Og han skjønner:
Han har vært på skjerm hele tiden.