Han får en nøkkel.
Ingen forklaring. Bare en kode: 08-N.
Døra han åpner er tung, lydløs. Bak den: Arkivet.
Det lukter støv, metall, varme.
Reol etter reol med mapper, bokser, skjermer.
En skjerm våkner når han passerer.
Han stopper.
Den blinker ikke. Den viser.
Et bilde.
Av ham selv.
Ikke fra ankomsten.
Fra et flyplasskamera – ett år tidligere.
Samme frakk. Samme kroppsholdning.
Bakgrunn: Gardermoen.
Han stirrer.
Et nytt bilde:
Han i en hotellresepsjon i Berlin.
Smilende. Med koffert.
Under: “Rekrutteringspotensial: aktiv fase vurderes.”
Han blar. Ikke fysisk. Skjermen gjør det for ham.
Navn. Datoer.
Utklipp fra artikler.
Analyse av LinkedIn-poster.
“Psykologisk profil: høy funksjon, underliggende tilhørighetsbehov.”
Han blir kald.
Dette var ikke tilfeldig.
Ikke en invitasjon.
Det var en installasjon – bygd på data han aldri ga samtykke til.
En ny fane åpnes: “Videre scenarier”.
– Fase 2: Begrens tilbakemelding
– Fase 3: Utrykk tvil, gi stillhet som belønning
– Fase 4: Test permanent overføring
“Mulig transaksjon: W/SE/NL – verifiseres ved protokollgodkjenning.»
Han skjønner én ting:
Han er ikke den eneste.
Han er ikke engang en person i systemet.
Han er en mulighet – og eiendel under vurdering.